Å måle kvaliteten på helsetjenester har blitt stadig viktigere for politikere, forskere og helsepersonell. En måte å måle kvaliteten på, er å utforme indikatorer basert på data fra for eksempel medisinske kvalitetsregistre. Disse indikatorene brukes til å representere eller vise tilstand, status eller endring innen et spesifikt område.
Hvor pålitelige er resultatene fra registrene, og hvor mye usikkerhet kan det være tilknyttet resultatene vi får? Hvor god er datakvaliteten, og kan en fatte gode beslutninger basert på resultatene? For å kunne svare på det, er det viktig å kunne måle hvor usikre resultatene er.
Nettopp dette har flere registeransatte, blant annet tilknyttet Norsk hjerteinfarktregister, sett nærmere på. I en artikkel som er publisert i et eget temanummer om medisinske kvalitetsregistre i Norsk Epidemiologi, foreslår de en ny måte å måle denne usikkerheten på, kalt “dekningsintervallet”.
Denne metoden ser på hvor stor del av befolkningen som er registrert i kvalitetsregisteret i forhold til den totale gruppen som burde ha vært inkludert i registeret. Dekningsintervallet viser hva observert måloppnåelse kunne ha vært dersom alle pasientene var registrert i registeret. Metoden tar ikke hensyn til antall pasienter ved hvert sykehus, men hvor stor andel av pasientene som er registrert i registeret. For å vise hvorfor bruk av konfidensintervall (som ofte brukes for å måle usikkerhet) kan gi feilaktige konklusjoner når man presenterer kvalitetsindikatorer, bruker artikkelen både simulerte og ekte data fra Norsk hjerteinfarktregister.
Statistiker ved seksjon for medisinske kvalitetsregistre ved St. Olavs hospital, Kari Krizak Halle, håper flere medisinske kvalitetsregistre vil vurdere å ta metoden i bruk på sine resultater.
— Dekningsintervallet viser hva resultatet for hvert sykehus kunne ha vært dersom alle aktuelle pasienter var registrert, og med bruk av dekningsintervall kan registre presentere sine resultater også dersom dekningsgraden er lav, sier Kari Krizak Halle.