Cato Kjærvik er spesialist i ortopedisk kirurgi og har forsket på hvor lang tid hoftebruddpasienter i Norge må vente før de blir operert. Videre har han sett på hvilke faktorer som påvirker ventetiden og hvilke negative konsekvenser det får for pasientene.
I alt er 37 708 hoftebrudd i årene 2014—18 inkludert i studien. Som basis har Kjærvik benyttet data fra Nasjonalt hoftebruddregister og koplet dem med data fra Norsk pasientdata, Statistisk sentralbyrå og dødsårsaksregister.
— Hoftebruddregisteret har vært til ekstremt god hjelp i forskningsprosessen. Der jobber det engasjerte folk med enormt god kjennskap til dataene. De kjenner styrken og svakheten til alle variablene og det har jeg hatt stor nytte av. De har stilt opp og hjulpet og er også medforfattere på artiklene. Det har dessuten gått raskt å få utlevert dataene jeg trengte, forteller Kjærvik, som er ph.d.-student ved UiT Norges arktiske universitet og tilknyttet Klin.reg-studien ved SKDE.
Økt ventetid gir økt dødelighet
Ved hjelp av dataene har han og medforfatterne på studien vist at det bare er 55 prosent av hoftebruddpasientene i Norge som får behandling etter etablerte retningslinjer. En kvalitetsindikator for hoftebruddoperasjoner er for eksempel at pasientene skal opereres innen 48 timer. Det betyr at 80 prosent bør være operert innen 24 timer, og 90 prosent innen 48 timer.
— Det sliter flere sykehus med å oppnå. Og den ekstra ventetiden viser seg å være farlig for de eldste pasientene. Selv om man bare venter én dag etter innleggelse med å operere, så går dødeligheten til denne pasientgruppen opp med 20 prosent, sier Cato Kjærvik.
Om pasientene behandles på et større eller mindre av de 43 sykehusene som er inkludert i studien, ser ikke ut til å ha noen betydning for ventetiden eller behandlingspraksis.
— Det er heller ingen regionale sammenhenger. Det kan for eksempel være store forskjeller mellom to nabosykehus. Så spørsmålet er om statlige retningslinjer har en god nok virkning. Kanskje er det andre ting som påvirker mer. For eksempel at ved noen sykehus er det fagfolk med sterke meninger om hvordan praksis skal være — og så blir det slik.
Fant uventede og uønskede variasjoner
Men behandlingspraksisen i Norge burde ikke variere i noen særlig grad. For om lag 10 år siden skjedde et paradigmeskifte innen hoftebruddbehandling. Kirurgene begynte å sette inn proteser (erstatte leddet) i stedet for å reparere hoftebrudd med skruer. Både i amerikanske og europeiske forsknings- og kliniske miljø var det enighet om at proteser var den beste behandlingen.
Det som i tillegg er spesielt med hoftebruddpasienter, er at de ofte er eldre og mange av dem har demens. Gjennomsnittspasienten er 82 år gammel og kvinne.
— Hoftebruddpasienter er avhengig av at vi som leger gjør gode valg for dem, fordi de ofte ikke er i stand til å ta stilling til egen behandling og gjøre pasientvalg. Vanligvis er pasienter mye mer aktivt involvert når det gjelder å ta stilling til egen behandling, forteller Cato Kjærvik og påpeker videre:
— Når man har så samkjørte retningslinjer og i praksis ingen pasientvalg, så skulle man kunne forvente null variasjon i hoftebruddoperasjoner i Norge. Så viser det seg likevel at det er variasjon.
Oppfordrer til mer bruk av registrene
Resultatene fra studien hadde ikke vært mulig å oppnå uten hjelpen fra Norsk hoftebruddregister. Cato Kjærvik oppfordrer også andre forskere til å bruke data fra de medisinske registrene i større grad.
— Registrene innehar fantastisk mye kunnskap. Og det er jo unikt – ingen sykehus i Norge er i nærheten av å komme opp i slike datavolum på egen hånd. Det er også registrenes kjempesterke ønske at data skal blir brukt. Ved å analysere dataene som ligger der kan vi finne ut hva vi bør endre på og hva vi kan lære av. Det er en aktiv bruk av retrospektroskopet, der vi får svar på hva som faktisk er blitt gjort. Så kan vi vurdere om det er slik vi skal fortsette å gjøre ting, eller om vi må endre på noe. På den måten kan registrene bidra til kvalitetsforbedring.
Forskningen til Cato Kjærvik er publisert i tidsskriftet Bone & Joint Open.
Av: Randi Solhaug